Meld deg på nyhetsbrevet!

Newsletter

Motta nyhetsbrev med oppdaterte artikler.

Navn:
E-post:

Tvangsarbeid i 1942 – øyenvitneskildring

Allerede sommeren 1941 ble alle norske menn født i 1921 innkalt til arbeidstjeneste, etter mønster fra tilsvarende tjeneste i Tyskland. De innkalte hadde uniformer og var organisert i lag og tropp som i militære enheter.
Juul Felin i arbeidstjenesteuniform tatt cirka i 1942

I tjenesten var det mye militær drill og marsjøvelser. Geværet var byttet ut med spade, så ”presenter gevær” var erstattet med ”presenter spade”. I tillegg til militær disiplin ble de innkalte også satt til å utføre arbeid, noe som motvillig ble utført og med begrenset innsats – opplyser en av de som var i slik tjeneste.  Det var frykt blant befolkningen om at de innkalte ville bli sendt ut til tjeneste i fronten. Av den grunn uteble en del fra de senere årsklasser da de i 1942 ble innkalt til tjeneste. De foretrakk å gjemme seg unna som flyktninger.

En av de mange som ble beordret til Kristiansund var Juul Felin. Han ble satt til tvangsarbeid i Karihola, sammen med andre tvangsarbeidere, utkalte lokale arbeidere og utenlandske krigsfanger. Med Felins tillatelse og hans egne ord, gjengir vi her hans opplevelse som tvangsarbeider i Kristiansund i 1942 frem til han rømte 6 måneder senere. Etter krigen ble Juul Felin utdannet som gullsmed og ble senere faglærer, rektor ved videregående skole og fylkesskolesjef.

Tvangsarbeid i Kristiansund 1942 - En øyenvitneskildring – Juul Felin

Den 13. mai i 1942 utstedte Quislingregjeringen en forordning om at alle mellom 18 og 45 år, fortrinnsvis menn uten forsørgelsesbyrde, skulle avtjene en slags 3 måneders verneplikt:

"Nasjonal arbeidsinnsats for fedrelandet". Det ble nevnt at de innkalte skulle settes til innhøstningsarbeid og annet samfunnsnyttig arbeid for landet. Dette var blank løgn, da grunnen var at tyskerne hadde et aktuelt behov for flere tusen mann til tvangsarbeid på de tyske forsvarsanleggene rundt i landet. Det var Arbeidsformidlingen som hadde ansvar for utskrivingen av mannskapene med følgende ordre fra de tyske makthavere: "Arbeidskraften må skaffes tilveie uten opphold selv om det går ut over bedrifts- og næringslivet".

Jeg ble, som så mange andre, også innkalt. Det gikk ut paroler om ikke å melde seg til tjeneste. Mange ignorerte innkallingen og unnlot å møte opp. Dette medførte da at de i en uviss tid framover måtte leve i skjul som flyktninger, på skogen, hos gode venner og kjente, eller eventuelt å komme seg over grensen til Sverige. Jeg overveide også å flykte til Sverige, men etter nærmere ettertanke bestemte jeg meg likevel for å møte opp. Det var etter råd fra min eldre bror, Karsten Normann, at jeg tok denne beslutningen. Han advarte meg sterkt fra å prøve å komme meg over grensen til Sverige på egen hånd. Han fortalte at all rømming over grensen måtte skje gjennom organiserte flyktningruter, ledsaget av lokalkjente "grenseloser". Tyskerne truet med dødsstraff for de som forsøkte å flykte fra landet, og grensen var sterkt bevoktet. Min bror som var troppsfører i Milorg, (den illegale militærorganisasjon mot Tyskland), var godt orientert om disse forholdene. Jeg visste ikke på dette tidspunkt at han var med i Milorg.

Etter togtransport fra Oslo til Trondheim og to dagers opphold i en samleleir på Lademoen ble jeg videresendt sammen med 40 - 50 mann med båt til Kristiansund. Her ble vi innlosjert i brakker ved Vågen på Kirklandet. Brakkene var av den vanlige typen tyskerbrakker som det ble oppført mange av rundt om i landet under krigen. Brakkene hadde 5 - 6 rom med plass til 16 mann pr. rom og utstyrt med over- og underkøyer. Et stort bord med stoler var plassert midt i rommet, men ikke 16 stoler, så det var ikke sitteplass til alle samtidig. Med kun et vaskerom og toalett i enden av brakka ble det som oftest trengsel og kø når 40 - 50 mann skulle stelle seg om morgenen.

Brakkeleiren ble administrert av Orge Todt. Organisasjonen Todt hadde sitt navn fra dens første leder, Dr. Fritz Todt. Todt hadde tittel av Rustningsminister og hadde blant annet ansvaret for bygging av den tyske Autobahn og alle militære installasjoner i Tyskland. Han døde i 1942 og ble etterfulgt av Albert Speer.

Det var Herman Millers Bauunternehmung, med adressen: Kottweiler-Schwanden, som offisielt sto som vår arbeidsgiver og bedriftens hadde fått arbeidsoppdrag på festningen i Karihola i Kristiansund. Som arbeidsleder, for vår gjeng på 15 mann figurerte en mann med navn Martin. Om det var hans for- eller familienavn fikk vi aldri vite, heller ikke hans opprinnelige yrke. Han hadde nok forlengst passert sin 70 års fødselsdag. Martin, og de øvrige knyttet til Org. Todt, bar uniformene som var typiske for denne organisasjonen, "snusbrune" klær med rødt armbind med hakekors på venstre arm. Vi andre, tvangsarbeiderne, brukte våre sivile klær, på jobb og i fritiden. Fritiden ble svært så beskjeden da arbeidstiden var fra kl. 08.00 til kl. 20.00 på ukens 6 dager og fra kl. 08.00 til kl.16.00 på søndager. Kl. 13.00 ble vi transportert fra festningen inn til brakke leiren i byen for matpause.

Pausen skulle vare en halv time men ofte klarte vi å uthale tiden og det gikk gjerne 1 time og mer, før vi var tilbake på jobb. Maten var ikke spesielt velsmakende for norske ganer, men det var kraftig kost, rikelig og sikkert også med innhold av de nødvendige kalorier og vitaminer som skulle gi oss grunnlag for å drive med hardt kroppsarbeid. Vi fikk lønn for vårt arbeid, men jeg kan i dag ikke huske beløpet vi fikk utbetalt. I grunnen hadde vi heller ikke noe større behov for penger. Vi hadde full kost og de samme rasjoner av tobakk og alkohol som alle fikk som var tilknyttet org. Todt. Martin, som forsto at jeg var avholdsmann, tok seg den frihet og stoppet tildelingen av røyk og brennevin til meg. Jeg hadde en sterk mistanke om at han selv gjorde seg nytte av dette. Han hadde nok en bra biinntekt ved salg av min alkohol- og tobakkrasjon inne i byen. Ellers var jeg jo ikke spesielt lei meg for at Martin, stjal mine rasjoner, det ble jo litt av en "kamp" blant mine kamerater hver gang sakene ble levert inn i brakka. Det var vanskelig å foreta en rettferdig fordeling av de ettertraktede varene. Dessuten mente jeg at hver enkelts rasjon var mer enn tilstrekkelig. Tildelingen av tobakk og alkohol virket på meg å være svært så rikelig, og i tillegg var de også rimelige i pris.

Karihola

Kristiansund består av de 3 øyene Nordlandet, Innlandet og Kirklandet med Goma landet. Kirklandet var nesten totalt nedbrent av tyske brannbomber i april 1940. Så vidt jeg husker var det bare to hus helt uskadet: Allanengen skole og Festiviteten. Også på Nordlandet ble det betydelige skader av tyskernes brannbomber. Kristiansund hadde ingen militære installasjoner og intet luftforsvar. Det tyske luftvåpens hensikt med å svi av hele byen kan best beskrives med ordene: Umenneskelig og brutal terrorbombing. Etter bombeangrepet 28. april bodde mange av byens befolkning i brannruinene under bølgeblikktak og under høyst primitive boforhold.

Mot Nordvest helt ytterst på Kirklandet lå Karihola, et stort naturområde, som "Oberkommando der Wehrmacht" hadde bestemt skulle utbygges til et omfattende festningsanlegg Utbygging av Karihola var et ledd i tyskernes planer om bygging av et sterkt forsvar langs hele den norske kyst fra syd til nord: "Festung Norwegen". Det var tysk frykt for invasjon i Norge av allierte styrker som aktualiserte disse planene. Det var altså her jeg skulle ha mitt arbeid i dagene og ukene fremover.

Det ble bygging av bunkers, stillinger for grovt artilleri, maskingevær, lyskastere og luft vernkanoner og løpegraver mellom disse innretningene, som ble våre arbeidsoppgaver på Karihola, slettes ikke "innhøstning og annet samfunnsnyttig arbeid for landet". Det sier seg selv at vi ikke kastet oss inn i disse jobbene med "glød og interesse". Særlig når vi også så hvordan mange av innbyggerne bodde svært så kummerlig i brannruinene og at vi måtte brukte våre krefter, og alle slags byggematerialer, til innretninger som skulle brukes mot våre egne soldater og allierte ved en eventuell invasjon av landet. Det viktigste ble å hale ut tiden og å sabotere mest mulig uten at tyskerne kunne avsløre oss. Vi ble etter hvert svært så oppfinnsomme i denne "kunsten". Det var å passe på å være i stadig bevegelse, ikke å sette seg ned eller å stå med hendene i lomma. Dette var to ting tyskerne, og spesielt Martin, hatet som pesten. Ellers ble det foretatt opptelling av oss 3 ganger daglig; morgen, middag og kveld. Var det en som var savnet, ble det alvorlig bråk, inntil den savnede ble funnet. Karihola ble etter hvert mer lik en stor landsby. Det ble bygget utallige brakker som husly for de tyske soldatene og til de mange krigsfangene som var der. Det var fanger fra Sovjet og Polen og også fra flere andre nasjoner etter at Tyskland hadde hærtatt flere land i Europa.

Karihola fikk sitt eget sykehus, forsamlingslokale for filmkino, underholdning og kafe/servering også en bordell, adgang kun for tyskerne selvsagt. Hvor mange mennesker, krigsfanger og tyskere, som bodde på Karihola er vanskelig å fastslå, men den måtte være mange, mange hundre, kanskje opp mot tusen. Vi bodde ikke på selve festningen men i brakkeleiren ved Vågen inne i byen.

Det var arbeid med stein som ble vår jobb på Karihola. Det var knauser som skulle fjernes for å gi plass til kanonstillinger, bygging av små maskingeværreder, bunkers og løpegraver. Alle innretningene skulle kamufleres så de ikke kunne oppdages, verken fra fly eller om en nærmet seg land sjøveien, altså usynlig for en eventuell invasjonsstyrke. Det ble således mye boring i stein med etterfølgende sprengningsarbeid som ble vår jobb. Det var imidlertid ingen av oss i vår gjeng som noen gang hadde drevet med dette tidligere, vi var alle totalt ukyndige.

Vi forsto snart at Martin også var helt uerfaren med anleggsarbeid. Jeg hadde mistanke om at han hadde vært murer i sine yngre dager. Det var ting som tydet på det. Dette gjorde jo situasjonen ganske spesiell. I tillegg var flere av arbeidsredskapene vi fikk utdelt helt uegnet til steinarbeid. Spadene vi hadde var absolutt ikke brukbare til å arbeide med i stein. De hadde et langt rett skaft på cirka 160 - 170 cm. Til å spa sand med var de sikkert brukbare. Med begge hender plassert øverst på det helt rette skaftet var spaden derfor svært godt egnet til å hvile seg på. Borene vi skulle bruke var greie nok, men de skulle jo kontinuerlig holdes skarpe. Det kreves en dyktig smed for å kvesse steinbor. Borene må glødes i en esse og smies til forskjellige bredder. Det første boret som brukes må være bredest og de etterfølgende bor smalere og smalere. Dessuten må de herdes for å få den rette hardheten. Ingen av oss i vår gjeng hadde erfaring med dette. Til å slå på borene fikk vi utdelt noen svært så tunge slegger, brukbare til å knuse stein, men ubrukelige til å slå på et steinbor. Å bore i en stein, for å lage et hulrom med plass til sprengstoff, brukes en slags hammer som kalles feisel. En feisel er relativ lett i vekt, den har et langt skaft og en rund bane i endene stor som en 20-kroning. Vi hadde heller ikke tilgang til en luftkompressor slik at all boring forgikk med feisel og handkraft. Vår arbeidsmåte var således svært "umoderne". Men denne måten å arbeide på passet jo oss aldeles utmerket.

Etter hvert forsto de høye herrer i org. Todt at skulle det bli noe greie på jobbing med stein var det nødvendig å få tak i egnede arbeidsredskaper og fagfolk. Dette ordnet tyskerne på sin enkle måte. De arresterte noen av Kristiansunds befolkning som hadde erfaring med slike jobber. En dyktig smed, med lang erfaring i smia, fikk de tak i på denne måten og også 5 anleggsarbeidere, som ble våre gode venner, da de raskt forsto at vi alle var i samme båt. Karene fra Kristiansund var ikke bare "ekte rallare", kunsten med å sabotere og å hale ut tiden var de vel så flinke til som oss.

Arbeidsoppgavene ble fordelt mellom oss på den best mulige måte. Det ble karene fra Kristiansund som kunne bruke feisel, som ble satt til å bore hull. Vi andre lempet stein i vagger og tømte steinen ut i de nærmeste skråninger. Jeg, som var den yngste i gjengen, fikk ofte den letteste jobben. Det var å holde boret og snu det rundt slik at det ikke ble sittende fast i hullet under boringen. Det var to mann som slo på boret, noen ganger også tre. For hvert slag måtte jeg vri på boret. Borehullet måtte kontinuerlig fylles med vann. Ikke en eneste gang bommet anleggskarene på boret. Når noen fra vår gjeng fra Oslo ville prøve seg med feiselen endte det av og til med et slag over mine hender med blod og blåmerker som resultat.

Etter at hullet var ferdig boret i ønsket dybde var det å få fjernet alt vann. Deretter var det, ved hjelp av en "dynamittgubbe" å sprenge ut et større rom nederst i hullet for å gi plass til mer dynamitt for at sprengningen skulle få mer effekt. For å knuse større steiner, som var for store til å knuses med håndkraft og slegge, brukte vi et sprengstoff som het Lynitt. Det hadde den egenskap at sprengkraften slo nedover, i motsetning til dynamitt som hadde sprengkraft i alle retninger. Lynitten ble lagt oppe på steinen og ble dekket over med våt torv og gress. Martin var mer enn villig til å knuse steiner med Lynitt, selv den minste stein som lett kunne knuses med slegge. Det var tydelig at hans "dyktighet" ble målt etter vårt forbruk av sprengstoff. Vår oppgave ble selvfølgelig å bruke mest mulig, slik at jo mer vi kunne forbruke, desto mindre ville det bli til bruk for tyskerne i deres krigføring. All tenning foregikk manuelt på gammel måte med vanlig lunte. En form for sabotasje var å sørge for å gjøre lunten ubrukelig ved å brekke den slik at kontakten fram til dynamitten ble brutt. Det ble å avvente situasjonen, se om kontakten var brutt og "smellet" uteblitt, før vi kunne gå frem til ladningen og sette på ny lunte og ny tennsats. Dette kunne være ganske farlig, skuddet kunne gå av ved denne måten å jobbe på, men med de drevne karene fra Kristiansund var vi trygge. Martin oppdaget aldri våre mange måter å sabotere på, vi forsto tidlig at han ikke var den "som hadde oppfunnet kruttet".

Besøk av generalen

Vår gjeng fikk en dag i oppdrag å bygge en maskingeværstilling nær en liten strand. Det var ikke vanlig med slike strender i Karihola hvor det ellers var store steinklipper som lå helt ned til vannkanten og således umulig å komme i land med båt. Stranda lå i en liten, smal vik, den kunne være om lag 30 - 40 meter bred og ville være et særdeles bra sted for anløp av mindre båter med god mulighet for å gå i land. Vårt maskingeværrede ble således plassert på et meget viktig strategisk sted for å forsvare stranda og forhindre ilandstigning av soldater ved en eventuell framtidig invasjon.

En dag fikk vi besøk av flere høyere tyske offiserer. I spissen for de besøkende var det en General, selveste øverstkommanderende på Karihola. Generalen hadde det utseende som var typisk for flere av de aller høyeste tyske offiserene, arr i ansiktet fra sabel eller korde etter fektetrening under offisersutdannelsen. Blant de mest ihuga tilhengere av naziregimet ble slike arr gjerne verdsatt langt høyere enn å få tildelt selveste Jernkorset eller andre medaljer for tapperhet. Det var nærliggende å tro at slike arr var "plantet", ikke skjedd ved et ulykkestilfelle på de militære høyskolene.

Generalen roste oss for vel utført jobb og han var særs tilfreds med stedet der maskingevær- soldatene skulle plasseres for å overvåke vika og stranda og forhindre "fiendtlige" inntrengere. Det var likevel noe som ikke helt svarte til forventningene, forsto vi. Det hadde ikke noe med vår jobb å gjøre, men etter noen dager fikk vi nærmere beskjed om Generalens videre planer. Stranda skulle minelegges.

Det var sikkert spesialutdannede soldater som ble pålagt oppgaven å legge ut miner. Etter at det var blitt klart hvor høyt sjøen steg ved høyvann, startet mineleggingen, fra høyeste punkt ved flo. Minene hadde en form svært lik en diskos, en del mindre i diameter, men tykkere. Minene ble plassert i en bestemt geometrisk orden, gravet ned om lag 10 - 12 cm., og så dekket over med sand. Deretter ble sikringen fjernet ved å trekke i en snor. Nå var mord redskapene gjort klare for dem som skulle få som oppgave å komme seg i land på Karihola for å frigjøre oss fra tysk terror og okkupasjon. Vi anså det som svært så urealistisk at noen norske soldater i de nærmeste dager ville dukke opp på stranda med hensikt å befri oss, men at en invasjon av Norge, av våre allierte og egne soldater en gang i fremtiden kunne bli aktuelt, det både drømte vi om og det var også vårt inderligste håp. Ganske snart begynte derfor tankene å arbeide i våre hoder. Hvordan skal vi nå klare å "gjøre kål på" dette minefeltet.

Vi drøftet saken de nærmeste dagene "og la hodene i bløt". De forløsende ordene kom fra våre kjære venner fra Kristiansund: Ta det med ro, vi har våre planer, dette skal vi ordne når tiden kommer.

På 15 - 20 meters avstand fra maskingeværposten lå det en stor fjellknaus. Vi klarte å overbevise Martin at den måtte fjernes da den stengte hele utsikten mot Nord. Båter kunne nærme seg land, nordfra uten å bli oppdaget, hevdet vi. Martin var ikke vanskelig å få med på våre planer. Det ble boret 5 - 6 huller i knausen. Vi sørget for å gjøre hullene tilstrekkelig store med rikelig plass for dynamitt. Hullene ble også plassert på en slik måte at vi håpet at mest mulig av steinene som ble sprengt bort ville falle over minefeltet og kverke minene. De drevne anleggskarene fra Kristiansund hadde jo et langt arbeidslivs erfaring med sprengningsjobb, de var helt sikre på hva de gjorde, de var godt klar over hvor og hvordan hullene skulle plasseres. Vi ventet i spenning frem til dagen og tida for sprengning, og endelig kom varselropet: VARSKO HER! FYR HER! Først flere øredøvende smell, etterfulgt av flere noe mindre smell fra miner som gikk av som resultat av at steinspruten havnet i minefeltet. Det hele virket å være topp vellykket. Nå var utsikten mot Nord blitt betydelig bedre, men hvilke utsikter hadde vi, og Martin stakkar, for fremtiden, når generalen får høre om skandalen og ser resultatet av våre skuddsalver?

Avstraffelse

Da vi kom ut på festningen etter matpausen opplevde vi et skuespill som vanskelig kan beskrives med ord. Generalen, med følge av sin adjutant og flere høyere offiserer, var kommet for å foreta et kraftig oppgjør med synderne. Synderne var ikke oss. Det var den stakkaren, Martin. Med en brølende ordstrøm overøste generalen synderen med skjellsord, sikkert de groveste som kan uttrykkes på tysk. Det var i virkeligheten en slags henrettelse med ord vi var vitne til. Martin stod i giv akt, likblek i ansiktet, (hvit som et Blendavasket laken). Generalen, rødsprengt, (som en kokt hummer), samtidig som han med sin nese forsøkte å berøre Martins tilsvarende kroppsdel. Generalen, som var noe lavere av vekst, måtte stå høyt på tå for å lykkes med denne manøver. Hvor lenge de sto slik, med nesespissene få millimeter fra hverandre, mens kanonaden fortsatte, kan jeg vanskelig fastslå.

Omsider måtte Generalen trekke pusten, og Martin fikk stammet frem: Jawohl Herr General, jawohl Herr General, jawohl Herr General! Det betydde vel at han måtte innrømme, med alle oss tilskuere som vitner, at han var det mest ynkverdige menneske som var født på denne jord. Denne hendelsen har det aldri vært mulig å få slettet av min hukommelse.

Om den store "skandalen", at minefeltet ble kaputt, fikk videre disiplinære følger for Martin, fikk vi aldri vite. At tyskerne ikke mistenkte oss for å ha en finger med i spillet, var for oss en gåte. Heller ikke Martin avslørte at han hadde noen tanker om at vi var de virkelige synderne. Han var en nedbrutt og slagen mann etter dette. Å bli så totalt ydmyket i vårt nærvær var ekstra tungt for ham å bære. Det var vondt å se ham så "knust". Vi forsto at Martin nå hadde behov av vår støtte. Han hadde vår medfølelse. Det ble å hjelpe og trøste ham, best vi kunne.

Karene fra Kristiansund kunne fortelle ham at etter mer enn 30 - 40 års erfaring hadde de aldri opplevd at fjell oppførte seg på denne måten. Det var en egenskap i dette fjellet, noen "slipper", som var årsak til ulykken. Du er helt uskyldig, Martin, gjentok de gang etter gang. De trøstende ordene viste seg å falle i god jord, det kom en tåre i Martins øyekrok, etterfulgt av noen ord som sikkert kom fra hans hjerte: Vielen dank, lieber kameraden, vielen dank, vielen dank.

Minefeltet ble aldri satt i stand igjen, så lenge jeg var i Karihola. Det var jo også livsfarlig å bevege seg ut på stranda for å fikse på det som var ødelagt, da det sikkert var miner som fremdeles var farlige å tråkke på selv om resultatet av vår jobb virket meget vellykket. Forhåpentlig gikk det aldri menneskeliv tapt på minefeltet på Karihola. Vi gjorde det som var mulig for oss i vår situasjon, gjøre vår plikt for å spare liv.

Jobb på kaia

Av og til ble vi sendt ned til kaia for å losse båter. Det var stort sett tyske skip som hadde som last verktøy og annet redskap som skulle brukes til anleggsarbeid, trill bor, vagger med mer. Andre skip hadde last med sement og sand. Lossearbeidet var langt fra ufarlig. Det forekom flere ulykker blant oss norske, men heldigvis ble ingen i vårt "brakkelag" skadet.

Besøkene på kaia ga oss også mulighet til å besøke forretninger for å kjøpe fiskekaker og andre matvarer som ikke var rasjonert på den tiden. Selv hadde vi jo ganske brukbar kost, så innkjøpene av mat var ikke til eget bruk. Maten tok vi med oss ut på festningen og ble et meget godt "kosttilskudd" til de mange fangene på Karihola. Særlig var fiskekakene populære for de russiske fangene. Vi la pakkene med fiskekaker godt skjult under tunge steiner, utilgjengelig for Måker. Men vi la noen fiskekaker helt åpent som agn oppe på steinen.

Straks slo en Måke seg ned og slukte byttet. Det ga fangene tips om hvor maten var gjemt. Når så fangevokterne var ute av syne var veien til fiskekakene grei, Måkene hadde jo "fortalt" hvor de var å finne. Tyskerne klarte aldri riktig å finne ut av vår form for proviantering av fangene, eller kanskje var det likevel medfølelse også blant de tyske soldatene som lot det hele passere. Det var vanlige soldater som var fangevoktere, ikke S.S. og Gestapister.

Det var vondt å være vitner til fangenes elendige forfatning, særlig de fra Sovjet. Utsultet og radmagre beveget de seg med slepende skritt og noe nyttig arbeid kunne de vel vanskelig utføre. Deres klær, nærmest bare filler, var også en dårlig beskyttelse mot den sure kalde vind som vi nesten alltid opplevde i Karihola. Hver dag de kunne overleve var nærmest som et under.

Oppholdet i Kristiansund hadde nå vart langt mer enn de 3 måneder som var den tiden vi skulle være ute for gjøre vår ''Nasjonale arbeidsinnsats for fedrelandet". Vi oppsøkte ledelsen i Org. Todt og gjorde krav på å få reise hjem, da vi nå hadde gjort mer en vår plikt. Vår argumentasjon prellet av som vann på gåsa hos herrefolket. Vi hadde nå vært der mer enn seks måneder og det eneste mulige alternativ for å komme ut av det hele synes å være å rømme. Vi var klare over at å rømme kunne få svært så alvorlige følger, dersom det mislykkes. Var det virkelig verd å ta så stor en sjanse?

Mineulykke

Jeg ble, tidlig en ettermiddag, utsatt for en sprengeulykke som kunne ha blitt svært så alvorlig. Det var en annen norsk gjeng som hadde foretatt en minesprengning utenfor de fastsatte tider for dette. (Sikkert utilsiktet). All minering skulle skje kl. 12.00, og kl. 16.00, og selvsagt varsles med høye varskorop.

Mens jeg var i ferd med å losse en vagg med stein utfor en skråning, gikk det av et mineskudd noen meter foran meg. Jeg kastet meg flat ned og en steinsprut haglet over meg og en skarp stein traff mitt venstre ben. Jeg mistet nok en del blod av skaden, men jeg fikk god hjelp til å bandasjere mitt ben og blødningen fikk vi stanset. Men det som jeg av skam ikke ville røpe for mine kamerater var at jeg hadde blitt ganske så våt i undertøyet av sjokket. Arbeidet måtte fortsette til det sluttet om kvelden som vanlig, og i den tilstand jeg var ble huden etter hvert irritert og sår av den våte urinen. Sur, kald vind og snøvær som pisket meg i ansiktet som nåler gjorde ikke forholdene bedre. Tida frem til kveldslutt opplevde jeg som uendelig lang.

Da vi etter endt arbeidsdag kom hjem til vår brakkeleir inne i byen ble vi ganske overrasket. Der var legeundersøkelse. Ikke den vanlige undersøkelsen, men alle skulle, i Adams drakt, granskes om vi var blitt smittet med en venerisk sykdom. Det var blitt konstatert gonore blant tyske soldater. Det var mistanke om at noen franske "damer" på bordellen hadde vært smittekilden.

Det gikk rykter om at "demoisellene" også hadde private kunder i tillegg til jobben på bordellen. Det kunne derfor ikke utlukkes at også andre enn tyskerne hadde blitt utsatt for smitte, også vi norske var i søkelyset. Min røde og såre hud virket svært så mistenkelig for den tyske legen, og jeg ble plukket ut som en som mulig var påført denne styggedommen.

Mine kamerater kunne ikke skjule det humoristiske i saken. Jeg hadde vært på byen dagen i forveien,(dette var en mandag og på søndag hadde vi jo fri fra kl. 16.00), og hadde fortalt mine venner at jeg hadde vært på et evangelisk møte som vanlig denne søndagen. At det var mulig å pådra seg en venerisk sykdom ved besøk på et evangelisk møte vakte mer enn smil og munterhet, det utløste "ukontrollert" krampelatter i gjengen. Juul var blitt "paksa på bønnemøte", var guttenes versjon av hendelsen og nyheten spredte seg som en løpeild i brakkene.

På sykehuset

Jeg ble umiddelbart transportert ut til Karihola og innlagt på sykehuset. Sammen med 10-12 tyske soldater/offiserer, og meg som eneste norske, ble vi utsatt for videre undersøkelse.

At flere av tyskerne var påført en kjønnssykdom var lett for meg å konstatere. Undersøkelsen var meget smertefull og svært så lite hygienisk til å bli utført på et sykehus. Legen skiftet heller ikke hansker for hver pasient han "undersøkte".

Jeg var virkelig redd for å bli overført smitte fra en som allerede var syk slik det hele foregikk. Dersom jeg ble påført svineriet bestemte jeg meg for å rømme så fort som bare mulig, men ville avvente situasjonen.

Allerede dagen etter var min røde og såre hud så godt som helt restituert, og noen antydning til påført sykdom kunne jeg så langt heller ikke oppdage. Legen, under visitten om morgenen, ville ikke skrive meg ut fra sykehuset, jeg måtte belage meg på å bli der noen flere dager sa han. Det virket på meg som om legen gjerne ønsket å ha innlagt så mange pasienter som bare mulig på sykehuset.

Det var nå såret på min legg han hadde som alibi for at jeg fortsatt skulle være pasient. Jeg opplevde nå en helt uvanlig situasjon. Jeg ble heldigvis ikke undersøkt noe videre, fikk på meg sykehusets klær, fikk bra mat, og ble ikke gjenstand for den vanlige opptelling morgen, middag og kveld og hadde det ganske så bra. Jeg hadde full frihet til å vandre rundt på festningen, også utenfor sykehusets område og ville kanskje ikke bli etterlyst som savnet, etter en dag eller to, dersom jeg nå stakk av gårde.

Dette måtte være et godt utgangspunkt for å rømme fra alt arbeid jeg holdt på med, nemlig å medvirke til at Karihola ble en festning som forsvar mot en eventuell invasjon av norske og allierte tropper for å befri Norge fra tysk okkupasjon. Jeg hadde lenge nok hatt dårlig samvittighet for det jeg jobbet med på festningen. Kunne det nå by seg en mulighet til å stikke av ville jeg ta sjansen.

Det var ikke så helt enkelt å komme seg ut fra Kristiansund. Byen besto av de tre øyene: Kirklandet med Gomalandet, Nordlandet og Innlande

Relaterte bilder

Juul Felin i 2009 Juul Felin i arbeidstjenesteuniform tatt cirka i 1942