Meld deg på nyhetsbrevet!

Newsletter

Motta nyhetsbrev med oppdaterte artikler.

Navn:
E-post:

På flukt fra Kristiansund og med tog til Oslo

Jeg snublet over terskelen til venterommet på jernbanestasjonen i Åndalsnes en tidlig novembermorgen i 1942. Kontrasten mellom den bitende kulda utenfor, og den kvalmende, hete lufta inne, slo meg nesten i svime.
Arbeidsbevis Juul Felin

En stor rund ovn sto rødglødende ved den ene veggen, og det oste av dårlig tobakk og sur mannfolksvette. Venterommet var overfylt av tyske soldater.

Mange lå og sov på gulvet og på benkene. Ved et bord satt noen av dem og spilte kort, men de enset ikke meg, og de la heller ikke merke til mine høyst merkelige vinterklær, noe som var svært lik en fangedrakt. Jeg skrittet over flere sovende soldater på gulvet og kom meg fram til billettluka. Forsiktig banket jeg på, men ingen reaksjon innenfra. Jeg banket på nytt, men fremdeles var det intet livstegn å spore. Igjen gjorde jeg et nytt forsøk med hardere banking. Noen sovende soldater rørte på seg, mumlet noe uforståelig og virket synlig irriterte. Situasjonen virket ikke særlig oppmuntrende, nå var jeg under oppsikt.

En liten rullegardin for opp, og et sint ansikt kom fram i luka og hveste: "Bitte". Da han forstod at det var en av hans egne landsmenn som stod utenfor forandret ansiktstrekkene seg til et bredt smil. "Du skjønner de har holdt på her i hele natt med spørsmål etter vann, men vi har ikke vanndråpen i huset, vannet er frosset, det er nesten 20 kuldegrader ute". Halvt hviskende og stammende la jeg fram mitt ærend: "Billett til Oslo, men jeg har ingen penger, jeg er på flukt". Hans smil forandret seg brått til en alvorlig mine, men samtidig følte jeg tillit og omsorg. "Jeg skal snakke med konduktøren, gå bort til den bakerste vogna".

Da jeg snudde meg for å gå ut av venterommet kom en tysk soldat smilende mot meg og sa på en blanding av tysk og norsk: "Du er bonde, også jeg bonde, fra Bayern". Jeg smilte tilbake og nikket bekreftende. Han fulgte meg helt ut på perrongen, ville tydelig fortsette samtalen. Jeg hadde noe langt alvorligere i tankene enn en passiar med en tysk soldat Mistanken om at jeg var bonde var forståelig, han plukket av en neve høystrå fra ryggen min. Høystråene var et minne fra min siste overnatting i en tom bås ved siden av Dagros. Jeg klarte også å tyne noen melkedråper ut av Dagros denne morgen. Koppen til bondens katt var redningen. Bonden vil sikkert tilgi meg.

Jeg kom meg ut kulda og gikk mot den bakerst vogna. Den stod utenfor selve plattforma så jeg fikk stampe de siste meterne i høy snø. Konduktøren møtte meg og slo begge armene rundt meg og klemte meg som om jeg skulle vært hans egen sønn som var kommet hjem etter en lang, lang reise. "Kjære deg gutten min, du har ikke klær for norsk vinter, men kom deg inn i vogna, toget går om en halv time".

Jeg ble plassert i godsvogna, bak noen store kasser med en ubestemmelig fremmed lukt. Halvtimen virket uendelig lang, men omsider lød konduktørens fløyte og toget satte i seg bevegelse. Det var uhyggelig kaldt i den uoppvarmede godsvogna, men etter en tid stoppet toget og jeg fikk besøk av konduktøren. Han beklaget sterkt at han ikke hadde noen muligheter til å by meg et mer behagelig oppholdssted. Den dårlige komfort ble erstattet med en ubeskrivelig hjertevarme fra konduktøren. Da han fikk høre at jeg ikke hadde spist særlig mye på flere dager kom han tilbake, etter at toget hadde stoppet igjen, med sin nistemat for dagen og en varm kaffeflaske. "Det er bare kaffeerstatning, gutten min, men den er i hvert fall varm", var hans kommentar. Jeg stammet fram mitt takk så godt jeg kunne få sagt det, og sendte også en varm takk i tanken til kona hans. Det var hittil det mest velsmakende måltid i mitt liv.

Ved neste togstopp kom konduktøren tilbake med ett par striesekker med en ny beklagelse over komforten: "Ta disse så lenge, jeg skal prøve å få tak i noen ulltepper". Den ene sekken fikk jeg trukket ned over hodet og fikk revet opp et lite hull så jeg kunne få titte ut. Den andre fikk jeg komme meg inn i med bena først, etter å ha fått av meg mine stivfrosne støvler.
Toget saknet farten, stoppet, og dørene til godsvogna ble rullet opp med larm og smell. Iltre tyske kommandorop runget gjennom lufta: "Los, los, los, schnell, schnell". Kasser ble flyttet losset og lastet. Jeg holdt pusten, skalv og hakket tenner av kulde og redsel. Dørene ble stengt og toget satte seg i bevegelse igjen. Jeg pustet lettet ut.

Igjen stoppet toget og jeg fikk besøk av konduktøren. Han krøp ned og satte seg på en kasse ved siden av meg. Jeg fikk nye beklagelser over dårlig service ved N.S.B. Konduktørvogna var for farlig skjulested, kunne han fortelle. Dessuten, ble jeg oppdaget der kunne det koste oss begge streng straff. Hjemme hadde han også kone og tre barn å tenke på. Ble jeg funnet her i godsvogna vil vel sikkert bare jeg havne bak lås og slå, kunne jeg svare. Dessuten hadde jeg verken kone eller kjæreste som ville savne meg og var bare 21 år. Konduktøren forsikret at jeg kunne være helt trygg, alle kassene som var rundt meg skulle til Oslo, de ville sikkert ikke bli flyttet på.

Jeg ble overlatt til meg selv. Den monotone lyd av hjulenes slag mot skjøtene i jernbane- skinnene gjorde med søvnig og jeg hadde nok sovnet. Etter et nytt stopp ble jeg forsiktig vekket. "Du må ikke sove, gutten min, du kan forfryse deg", det var konduktøren. Det var som om mor vekket meg som et lite barn. Han serverte meg rykende varm suppe og ga meg massasje på mine stivfrosne føtter.

Det ble flere stopp ved nye stasjoner og den samme prosedyre. Tyske kommando skrik: "Los, los, los, schweinehund, schnell, schnell", og kasser som ble lastet og losset. Også den kassa som var mitt ryggstø ble flyttet på, men heldigvis bare noen centimeter. Men jeg var stiv av redsel.

Regningen på antall stasjoner som ble passert hadde jeg nå mistet. Hjulenes slag mot skinnegangen minnet meg nå mer og mer om en sang hvor det lød igjen og igjen: Fri-het, fri-het, fri-het.

Toget stoppet og en ny konduktør overrasket meg med et besøk. Han hadde med seg et ullteppe og noe sterkt på en flaske. Han ville flytte meg til konduktørvogna, men jeg avslo tilbudet. Han var ung, blid og smilende, bare viftet vekk med handa at realiseringen av hans forslag kunne koste han dyrt, fengsel og kanskje det som verre var. Vi hadde passert Hamar, kunne han fortelle, og om et par timer ville vi være i Oslo. For meg virket oppholdet i godsvogna som et mareritt som hadde holdt på i en evighet.

Resten av reisen Åndalsnes I Oslo husker jeg ingen ting av. Jeg hadde nok sovnet som en stein etter å ha satt til livs innholdet i flaska. Da jeg våknet fikk jeg vite at jeg lå i en jembanevogn på Alnabru utenfor Oslo. To jernbanemenn puslet om meg som full-lærte sykepleiere. De kunne fortelle at en lege hadde vært på besøk for å undersøke meg og han kunne fortelle at forfrysningen av mine føtter ikke var alvorlig. Et kort sykehusopphold må jeg kanskje regne med, men noen amputasjon av tær blir ikke aktuelt.

Jeg må takke den norske jernbanemann for alt han ga og ofret for meg, og de farer han trosset, den kalde novemberdagen under krigen. Han reddet i virkeligheten mitt liv. Min største takk går likevel til Gud som holdt sin hånd over meg på togreisen fra Åndalsnes til Oslo i min flukt fra tvangsarbeidet for tyskerne på Karihola festningsanlegg i Kristiansund

Fortsatt på flukt

Det ble ikke nødvendig med noe sykehusopphold for meg etter togturen. Etter en god natts søvn, og en god frokost i jernbanevogna på Alnabru, var jeg i god form, men jeg var fremdeles flyktning.

Hvor skulle jeg nå ta veien? Jeg ville sikkert, etter en tid bli etterlyst, sannsynligvis av Gestapo, og derfor kunne jeg ikke bo hos mine foreldre på Grunerløkka. Heller ikke kunne jeg gå tilbake og begynne i arbeid på gullsmedverkstedet til David Andersens i Trondhjemsveien, hvor jeg fremdeles var ansatt som lærling. Fra disse to stedene måtte jeg holde meg langt vekk.

Jeg besøkte min eldre bror, Erling, for å spørre ham om råd. Han bodde på hybel i Odinsgate på Frogner. Jeg kunne nok få meg en soveplass hos han i nødsfall, på gulvet, men i det lange løp var ikke det særlig god løsning. Han hadde hørt, sa han, at det var noen som i nødsituasjoner hadde søkt tilflukt hos de fastboende flere steder i Nordmarka, og fått husly hos dem. Jeg var klar over at på mange steder i Nordmarka var det overnattingsmuligheter og matservering, som på de kjente utfartsplassene Ullevollseter, Bjørnholt, Kikut og på liknende steder. Men her var det snakk om de små plassene, som det var mange av og hvor det bodde såkalte "oppsittere" som var i tjeneste med all slags skogsarbeid for Løvenskiold. De tilbød matservering og mulighet for overnatting for turister. Det var sikkert en kjærkommen ekstra inntekt for oppsitterne. Var det forsøket verdt å ta en tur innover i marka for å rekognosere?

Jeg utrustet meg med kart, god mat og varme klær for en lang søndags skitur i Nordmarka, med et lite håp for øye, å finne et skjulested i min nød. Med toget til Hakadal stasjon på Gjøvikbanen gikk turen videre innover i marka. Etter tre kvarters/en times tur nådde jeg en plass som het Bråten. Stedet var en av de mange oppsitterplassene for Løvenskiold. Jeg var verken sulten eller trett etter den korte turen, men tok mot til meg og banket på døra, nærmest i nysgjerrighet, for å se hva som ville møte meg. Jeg ble bedt inn på kjøkkenet hvor tre karer satt til bords til måltid. Jeg hilste høflig god dag ønsket velbekomme og beklaget at jeg forstyrret i måltidet. Noen forstyrrelse ville de ikke høre noe snakk om, jeg ble hyggelig ønsket velkommen til å sette meg til bords. Mitt nei takk for tilbudet tok de ikke for et nei, aldri har noen besøkende reist fra "Bråtan" uten å få noe å bite i, var svaret. Da de forsto at jeg kom fra byen var de svært interessert om jeg hadde hørt om noen gode nyheter om krigen og ellers om det var noe annet nytt jeg visste om. Jeg hadde virkelig ferske og gode nyheter å komme med, da jeg dagen før hadde hørt på radio fra London hos min bror i Odinsgate.

Vi ble sittende en tid og samtalte videre om krigens gang, slik at vi etter hvert forsto hvor vi hadde hverandre når det gjaldt våre holdninger til Tyskland og nazismen. Jeg ble nok litt for løsmunnet i samtalens løp da jeg fortalte om min flukt fra Kristiansund. Egentlig var jeg på leting etter et sted for å gjemme meg for noen tid fremover, måtte jeg fortelle. Av min bror hadde jeg fått å vite at det var noen steder i Nordmarka hvor de var villige, og som tok den livsfarlige sjansen, og tilbød husly til flykninger, sa jeg. Hadde de på Bråten peiling på noen som kunne tenke seg, på tross av alle farer, å forbarme seg over meg? Det ble stille rundt bordet en stund. Plutselig ropte han, som jeg forsto var mannen i huset, på sin kone. Hun hadde oppholdt seg i et annet rom og kom nå inn på kjøkkenet til oss. Han ba meg at jeg måtte presentere meg for kona og fortelle hvem jeg var, og til min store overraskelse sa han: "Tror du vi har en seng til denne guttepjokken i natt?" "Ja, jeg tror da det", svarte kona, og han fortsatte: "Det gjelder også flere netter fremover altså”.

Det ble en lengre samtale mellom oss i mange timer ut over denne søndagen. De ville nok gjerne finne mer ut om meg, hva slags kar var nå denne flykningen. Var han til å stole på og kunne han gjøre noe nytte for seg ute i skauen? Hva skulle han betale for oppholdet og så videre? En kunne jo heller ikke utelukke at det også var spørsmål om økonomi, jeg måtte jo ha full kost og rasjoneringskort for matvarer kunne jeg heller ikke bidra med. Det var også ønskelig å se hva jeg var god for med hardt kroppsarbeid før noe betaling kunne bestemmes. Hva en gullsmedlærling kunne prestere av jobb ute i skauen hadde de nok ikke særlige store forventninger til.

Etter en bedre middag, som de bestemt avslo at jeg skulle betale noe for, var jeg klar til å returnere til Oslo med avtale om å komme tilbake neste dag, medbringende alt nødvendig arbeidstøy med mere. Et høytidelig æresord måtte jeg avlegge før jeg dro, ikke til noe menneske, heller ikke til noen tyskere, selv under den mest brutale tortur, måtte jeg røpe at jeg bodde på "Bråtan". Med stor takknemlighet til vertskapet på Bråten og ikke minst med en uendelig stor takk til Gud, dro jeg tilbake til byen. For en overlykkelig flyktning gikk skituren ned til Hakadal stasjon og hjem til min bror i Odinsgate som en røyk.

Arbeid i skauen

Arbeidsoppdragene for Bråten og hans hjelpere var å samle alt tømmer som var hugget og legge det i store lunner (hauger). Tømmerstokkene lå jo spredt ut over i skogen, også i all slags ulendt terreng. Derfra var det å dra tømmeret frem og samle det i lunner ved kjørbar vei for å bli transportert videre med biler til nærmeste sagbruk i Hakadal. En god del ble også kjørt til Løvenskiolds sagbruk ved Skar i Maridalen. Til å dra stokkene frem brukte vi hest, men å hanskes med de tunge tømmerstokkene var en svært så slitsom jobb. Vi arbeidet sammen med folkene på naboplassen, Mago, så i alt var vi to hester, seks mann, pluss meg, i arbeidsgjengen. Karene fant fort ut den beste nytte de kunne ha av meg var at jeg lærte meg å kjøre hesten. Etter flere timers effektiv voksenopplæring behersket jeg kunsten så noenlunde. Jeg følte meg stolt når hesten lystret mitt: Prrrro !, og gikk den veien jeg bestemte ved bruk av tøylene. Jeg ble etter hvert, når sant skal sies, en ganske brukbar kjørekar.

Hver helg hadde jeg fri og reiste inn til byen lørdag ettermiddag. Jeg overnattet hos min bror, Erling, i Odinsgate, og vi lyttet flittig til radiosendingene fra London. Når vi hørte kallesignalet fra B.B.C.: Prikk, prikk, prikk, strek, og stemmen til Toralv Øksnevad: "Dette er London", slukte vi nyhetene og gledet oss stort hver gang vi hørte at de allierte hadde fremgang ved frontene. Min bror hadde gjemt sin radio bak gardinene i vindusposten, med antennen i ledning hengende ut av vinduet. Det var et dårlig skjulested, men radioen var heldigvis ikke lett synlig utenfra da hybelen lå i den øverste etasje i huset. Min bror tok store sjanser men radioen hadde han gjemt helt til krigen sluttet, uten å bli oppdaget. Det var trussel om strenge straffer for å lytte på radio.

På mitt tredje eller fjerde besøk i Odinsgate møtte jeg en bekymret bror. Han kunne fortelle at far hadde vært innkalt til forhør hos Gestapo med trussel om represalier dersom han ikke fortalte hvor jeg oppholdt meg. Han fikk også klar beskjed at dersom jeg ikke reiste tilbake til Kristiansund umiddelbart ville han bli arrestert og fengslet, sannsynlig satt inn på Grini. Vi drøftet lenge den vanskelige situasjonen jeg nå var i og vi ble enige om at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte melde meg for Gestapo og håpe på det beste.

Forhør

Jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg tidlig mandag morgen møtte på Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo. Jeg sukket til Gud om nåde og hjelp i det jeg nå skulle gjennom- gå. Jeg var klar over at her kunne det aller verste hende meg, fengsling og kanskje også tortur. Jeg la fram mitt ærend og etter uendelig lang ventetid ble jeg henvist til et kontor hvor det befant seg en S.D. (Gestapist), som behersket norsk svært dårlig. Han hadde foran seg en liste med flere navn, også mitt, over rømlinger fra tyske byggeplasser. Navnene han leste opp var ukjente for meg.

Jeg måtte reise tilbake til stedet jeg hadde rømt fra, uten opphold, brølte han med tordenstemme. Min forklaring om at jeg hadde vært i Kristiansund mer enn syv måneder, mer enn dobbelt så lenge som forutsetningen, lot han som han ikke forsto. Plikten til å gjøre tjeneste for landet var jo fastsatt til tre måneder fastholdt jeg. Mine argumenter nådde ikke frem, jeg hadde bare å se til å returnere straks, sa han med truende stemme.

Han ble mer og mer høyrøstet, sint og irritert over mine påstander og etter hvert forsto han at en tolk nå var nødvendig. Han tok telefonen og kalte inn en tolk. Inn kom en ny S.D., norsktalende, samtidig ble tyskeren kalt ut til et annet oppdrag og han forlot kontoret. Det viste seg at den norsktalende også var norsk, altså hadde jeg en norsk Gestapist, kanskje også en torturist foran meg, og jeg fryktet det verste.

Han virket sympatisk og jeg stusset over om det var en form for tysk lureri jeg nå var blitt utsatt for. Jeg fikk forklare meg nærmere om forholdene i Kristiansund, uten at han avbrøt meg. Jeg fortalte at oppholdet som var bestemt skulle vare i tre måneder ble forlenget til seks måneder, deretter ble det også forlenget til opphold på ubestemt tid. Men jeg hadde vært så heldig at jeg hadde fått fri på grunn av at jeg var lærling, og jeg fikk beskjed om å pakke mine saker og at jeg umiddelbart kunne reise hjem. Sluttattest ville bli ettersendt, ble også nevnt. Det må være en stor misforståelse når det nå påstås at jeg har rømt, sa jeg.

Fortsatt fikk jeg beskrive min situasjon og nevnte at jeg arbeidet på David Andersens gullsmedverksted og at jeg bare hadde ett knapt år igjen av min læretid. Skulle jeg nå reise tilbake til Krisiansund å være der på ubestemt tid fremover, var det fare for at hele lærlingeforholdet ville bli spolert. Med så langt fravær i faget vil muligheten for å avlegge en svenneprøve være sterkt redusert. I virkeligheten var det mitt levebrød, hele min framtid, det var spørsmål om. Det virket som om han forsto min situasjon og fikk sympati for meg.

Helt uventet sa plutselig Gestapomannen: "Du jobber hos David Andersen, jeg har en bror som er ansatt der, han kjenner du sikkert." Jeg måtte svare bekreftende. Hans bror avslørte aldri noen gang sin holdning for oss arbeidskamerater, men vi var alltid forsiktige med hva vi uttalte i hans nærvær. Nå var også tyskeren kommet tilbake og jeg ble vitne til en samtale mellom de to, på tysk, som etter hvert utviklet seg til et hissig og kraftig munnhuggeri. Jeg forsto at jeg hadde latt en varm forsvarer for min sak og at sjansen for en positiv utgang var mulig.

Hvor lenge spetaklet pågikk kan jeg ikke fastslå, men etter hvert ble tyskeren mer og mer spak og til slutt forlot han rommet. Alene med den norske S.D. fikk jeg høre de befriende ord: "Du behøver ikke å reise tilbake til Kristiansund, du kan reise hjem og begynne hos David Andersen igjen". Jeg fikk altså oppleve det mest utrolige en kunne tenke seg, under krigen, en sympatisk og vennlig Gestapist. Jeg måtte til slutt undertegne et papir, forfattet på tysk, som jeg ikke fikk anledning til å lese. Den vennlige S.D.-mannen forsikret at det ikke var noe risiko å undertegne. For å la meg frigjort var det nødvendig at det måtte foreligge visse papirer som vi begge måtte undertegne, sa han. Ordnung must sein.

Det var å komme seg opp til Bråten så fort som mulig. Tidlig neste morgen ble det en ny tur fra Hakadal stasjon. De hadde savnet meg, men når jeg forklarte saken ble de oppriktig glade. Jeg gjorde meg klar for hjemreise, ga uttrykk for min hjerteligste takk for at de tok sjansen og ga meg husly i den vanskelige tiden da jeg var i nød. De ga meg virkelig omsorg og jeg opplevde, fra første dag, som omjeg var sønn i huset, og heller ikke fikk jeg betale noe for oppholdet. Egentlig har du lønn til gode, sa de. Selv om tiden på "Bråtan" ble av kort varighet, var den ikke mindre hjertelig. Nå hadde jeg full frihet til å begynne på gullsmedverkstedet igjen, avslutte læretiden og avlegge min svenneprøve. I tillegg til takken til Bråtenfolkene hadde jeg nå også god grunn til å være Gud uendelig takknemlig for en lykkelig utgang på det som vel må kalles en dramatisk situasjon.

Relaterte artikler

Juul Felin i arbeidstjenesteuniform tatt cirka i 1942

Tvangsarbeid i 1942 – øyenvitneskildring

Allerede sommeren 1941 ble alle norske menn født i 1921 innkalt til arbeidstjeneste, etter mønster fra tilsvarende tjeneste i Tyskland. De innkalte hadde uniformer og var organisert i lag og tropp som i militære enheter.

Les mer

Relaterte bilder

Arbeidsbevis Juul Felin Juul Felin i 2009 Juul Felin i arbeidstjenesteuniform tatt cirka i 1942