Meld deg på nyhetsbrevet!

Newsletter

Motta nyhetsbrev med oppdaterte artikler.

Navn:
E-post:

Nordlandet Kirke

Den 13. desember i 2004 kunne Nordlandet kirke feire 90 års jubileum. Hvor mange som har blitt døpt, konfirmert, har inngått ekteskap, har blitt bisatt i forbindelse med begravelsesseremoni eller besøkt kirka under gudstjenester, har vi ikke man ikke eksakt tall på.
Nordlandet_kirke_grunnstein_4_mars_1913.jpg

Det man vet er at gjennom 90 år har langt over 1 000 gudstjenester funnet sted i kirka.

Det var for ca 150 år siden, rundt midten av 1800-tallet at beboerne på Nordlandet reiste krav om egen kirke. De var grundig lei av kostbare, besværlige og ofte risikable kirkereiser i robåt over til Kirkelandet. På kirkeveien skulle man være finkledd, og for de kondisjonerte damer betydde det korsett, fotside kjoler og tunge kåper, gjerne med en overdådig hatt i tillegg. I slik mundur skulle de klatre om bord og i land fra gyngende robåter via glatte, kanskje grønskesleipe trapper og leidere. Ofte måtte man klyve over andre båter. En tur over sundet i en liten robåt i dårlig vær, var heller ikke lystelig. Attpåtil skulle de framtre ”presentable” ved ankomst til kirka. Herrene hadde det lettere, men også de var skikkelig misfornøyd med forholdene. For vanlig folk betydde nok kostnadene forbundet med kirkereisene mest. Selv etter at dampfergene (sundbåtene) kom i 1876, var ilandstigningsforholdene vanskelige. For eldre og bevegelseshemmede, kunne det være umulige.

NY KIRKE PÅ KIRKELANDET VEDTAS OG EN PÅ NORDLANDET 3 ÅR ETTER

Fra 1860-årene meldte det seg behov for større kirke på Kirkelandet. I 1858 var det kommet en forordning som sa at kirkebygging var et kommunalt anliggende og at staten kunne gi pålegg om å skaffe større kirkerom. Blant annet for å komme et slikt pålegg i forkjøpet, besluttet bystyret 19. desember 1872 at det skulle bygges kirke både på Kirkelandet og på Nordlandet, uten at en av dem ble prioritert foran den andre. Vedtaket førte ikke til særlig handling for Nordlandets vedkommende. I 1875 vedtok bystyret å bygge en ny kirke med cirka 1 200 sitteplasser på Lyshaugen på Kirkelandet. Det het videre at det skulle reises en mindre kirke på Nordlandet, tre år etter at Kirkelandskirka var ferdig.

Kirka på Lyshaugen ble vigslet i september 1878 og ble langt dyrere enn beregnet. Samtidig hadde kommunen mange andre kostbare prosjekt på gang. Dette gjorde at byen fant å måtte søke regjeringen om utsettelse med byggingen av Nordlandskirka. Dette ble innvilget i 1884, men bystyret avsatte 6 000 kroner til formålet å kjøpe kirketomt «i forutsetning om at oppførelse av en kirke på Nordlandet i verksettes». Vedtaket om å avsette de 6 000 kronene fikk approbasjon «ved høieste resolution» av 24. oktober 1884.

Etter tomtekjøpet skjedde det lite noen år. I 1887 nedsatte formannskapet en komité med oppdrag «at forskaffe Tegning og Beregning over en Langkirke af Træ paa Nordlandet beregnet paa 700, alternativt 500 Siddepladse – i begge Tilfelder med Adgang til Galleri». Komiteen bestod av konsul Gram Parelius (formann), urmaker P. Solem og ingeniør Wessel Tjøme. De fikk inntil 500 kroner til arbeidet. Formannen skrev til kirkedepartementet for å få utlånt aktuelle tegninger og beregninger. Svaret var at departementet ikke hadde slike dokumenter, og komiteen kom ikke videre.

Nordlandet kirkeforening stiftet

Tiden gikk og lite ble gjort fra byens side, men ønsket og drømmen om egen kirke på Nordlandet forvitret ikke. Gram Parelius var behjelpelig med å danne Nordlandets kirkeforening i 1892. Foreningen bestod av et tjuetalls kvinner som tok på seg oppgaven ”at vække Interesse for Kirken paa Nordlandet og at samle Midler til Kirkens fond”. Foreningen arbeidet trofast og iherdig i årene framover. Drømmen levde videre.

KIRKEKOMITEEN OPPNEVNES

Henimot slutten av 1907 oppnevnte formannskapet en ny komité ”til forberedelse af kirkebyggingen paa Nordlandet”. Den hadde sitt første møte 28. januar 1908. Til stede var grosserer Arne Arnesen, konsul Gram Parelius, pastor V. Krogh og skolestyrer Kristen Fostervold. Ingeniør Th. Volckmar hadde forfall. Kjøpmann I. Grønningsæter er ikke nevnt i referatet, men kom med senere (han kom trolig inn for Arne Arnesen som døde brått i 1908). Fostervold ble valgt til formann og Gram Parelius til varaformann.

Etter noen samtaler ble de enige om å foreslå for formannskapet å be et par kjente arkitekter å komme med utkast til en steinkirke med 700 sitteplasser og adgang til galleri. Man fant det «for tungvindt og kostbart at gaa til udskriving af almindelig Konkurance». Trekirke var nå uaktuelt grunnet loven om murtvang som kom i 1904. Antall arkitekter ble etterpå utvidet til tre – Kr. Rivertz, O. Stein og H. Schytte Berg. Komiteen utarbeidet et utførlig ”Program for en kirke paa Nordlandet” som ble sendt til arkitektene som rettledning og spesifikasjon for utkastene.

ARKITEKTKONKURRANSE

I møte i september 1908 ble de innkomne utkastene gjennomgått og rangert: To alternativ fra Schytte Berg og tre hver fra Stein og Rivertz. Man drøftet nøye ønskelige endringer i de utvalgte utkastene. Volckmar som ikke var til stede på møtet, ba i etterkant «tilføiet indstillingen at han vilde foreslaa og tilraade at Forslagene blir undergit Kritik og Bedømmelse av den Stand som paa dette specielle Omraade sitter inde med størst Fagkundskap, nemlig Arkitektstanden. Han mener at et for Byen saa viktig Foretagende som bygging af en Steinkirke tilsiger en Bedømmelse ogsaa af Fagkyndigheten».

Og slik ble det. Arkitektforeningene i Kristiania og Bergen ble forespurt. Kristiania svarte ikke, men Bergen tok oppdraget for 250 kroner og utpekte stadskonduktør Tønnesen og arkitektene Jens Kielland og Einar Schau til jury. Juryen hadde vektige bemerkninger til alle utkastene, men anbefalte et av Schytte Berg, med kommentarer og endringsforslag. Det ble nå en runde med nye oppdaterte planer fra de tre arkitektene. Blant annet var Schytte Bergs anbefalte utkast en korskirke, mens utgangsideen var en langkirke. Prosessen var i virkeligheten en ny konkurranse.

Komiteens innstilling av 12. oktober 1910 ble slik:

  1. Schytte Bergs «mindre» utkast
  2. Steins «mindre» utkast
  3. Rivertz utkast

KIRKEFORENINGENS TILSKRIVER TIL FORMANNSKAPET

Damene i kirkeforeningen hadde siden oppstarten jobbet med å samle inn penger til kirka, noe som ikke var helt farefritt der de spaserte i sine fotside kjoler etter dårlige og støvete gater, bakke opp og bakke ned. Da kirkesaken var aktuell igjen i 1910, fikk ordfører, overrettssakfører Fredrik Selmer, dette brevet fra foreningen:

«Til Christiansund Formandskab.

Bekjendt med, at Kirkekomiteen nu har indsendt til Formandskabet sin indstilling angaaende Nordlandets vordende Kirke, tillader undertegnede Medlemmer af «Nordlandets Kirkeforening» sig at lægge et Ord ind for at Kirkesagen nu blir taget under Behandling af det ærede Formandskab og Beslutning fattet om Kirkens Snarlige Opførelse.

Vor Forening, hvis Opgave det har været at vække Interesse for Kirken paa Nordlandet og at samle Midler til Kirkens Fond, har naa bestaaet i 18 aar. I alle disse aar har Foreningen arbeidet med aldrig sviktende Interesse for sit smukke formaal, og det gamle Ord: «mange bække smaa gjør en stor Aa» kan finde fuld Andvendelse paa vor Forenings Virksomhet. Foruden Indtegningen af 2 Bazarer er nemlig det samlede Fond Indkommet ved Bidrag fra Foreningens Medlemmer i alle disse Aar. Fondet utgjør nu kr 5983,28 hvortil kommer Renter for indeværende Aar, som det forekommer oss et respektabelt Resultat af Foreningens Virksomhet. Sagen er jo i og for sig saa klar, kravet saa gammelt og berettiget, støttet ved Beslutninger inden Bystyret, af Departement og Stiftets Geistlighet, at en Henvendelse fra os kan være overflødig, men man vil ogsaa forstaa at den levende Interesse, hvormed vi har fulgt denne sags Udvikling, medfører for os Trang til ogsaa at udtale os i sagen.

Derfor denne ærbødige Henvendelse til det ærede Formandskab.

Christiansund 30. oktober 1910

Ærbødigst
Ingeborg Krogh, Jane Parelius, Anna Dahl, Ellen Dahl, Marta Endresen, Anna Fostervold, Dagmar Kristensen, Margrethe Kjelland, Hanna Parelius, Tilla Lyche, Nikoline Kvande, Eli Angvik, Sara Buaas, Guri Skjærseth, Marianne Olsen, Ingeborg Kvande, Emilie Eidsvåg, Marie Endresen, Ida Thorsen, Jonetha Lind, Benedikte Heide, Thea Kjørsvik, Melma Henning, Anette Hansen.”

VEDTAK OM BYGGING FATTES

I desember 1910 vedtok bystyret med 45 mot 5 stemmer å bygge kirka. Med 42 mot 6 stemmer ble det bestemt å legge Schytte Bergs utkast til grunn. Samlet byggekostnad var anslått til 130 000 kroner.

Den forberedende byggekomité hadde sitt møte 29. juni 1911. Medlemmene var pastor V. Krogh, sokneprest T. Hansen, ingeniør Th. Volckmar, kjøpmann J. Grønningsæter, skolebestyrer Kr. Fostervold og byggmester A. Iversen. Alle hadde vært med i den forrige komiteen, bortsett fra A. Iversen. Gram Parelius gikk ut og Iversen inn. I likhet med de andre var Iversen en markant skikkelse i byens liv, både politisk og kulturelt. Komiteen gikk straks i gang med å få ut anbudsinnbydelse, velge entreprenører og få i gang byggingen. Byens bygningsmyndigheter ved ingeniørene Bäckström, Martens og Ystgaard trådte til ved behov.

STEDSVALG DISKUTERES

Nå blusset striden om plasseringen av kirka opp. Det hadde vært tilløp før også, men nå ble det alvor. Tomt var kjøpt inn for ca 30 år siden og øremerket til kirkebruk. Den lå på bergknappen mellom folkeskolen, bedehuset og Lunden (Pareliusparken). Kommunen hadde nylig kjøpt Heyerdalsenga som lå opp for Lunden, og mange ville legge kirka der. Begrunnelsen var at den før utpekte og delvis opparbeidede tomten var for liten, at kirka ville skygge for skolen og skoleplanene (jenteplanene og gutteplanene var delte) og at kirka ville ta seg bedre ut høyere oppe. Ikke så umulige argumenter, men flertallet på Nordlandet så dette som et forsøk på å trenere kirkesaken og skyve byggingen ut i det blå. Det var en viss motstand mot å bygge kirke på Nordlandet i andre deler av byen. Men også på Nordlandet var meningene delte om hvor kirka skulle bygges.

Det ble skrevet debattinnlegg i avisene, og striden skapte misstemning mellom venner og splittet familier. Det er fortalt at en sjøkaptein på Nordlandet nektet «at sette sine ben» i søsterens og svogerens hjem før etter svogerens død. De bodde ca en kilometer fra hverandre.

På et folkemøte på Nordlandet den 29. september 1911, erklærte ordføreren på formannskapets vegne, at saken skulle anses som avgjort og at arbeidet på den delvis opparbeidede tomten skulle fortsette med full kraft.

Hovedoppdraget – stein, mur og trearbeid – gikk til byggmester O. Havnæs fra Sunnmøre. Han hadde laveste anbudssum, 103 000 kroner, mot to andre på henholdsvis 122 000 kroner og 127 000 kroner.

KONFLIKT OG STREIK

Ganske snart oppstod forstyrrelser og problemer. Det var lite populært at man benyttet utenbys folk, og Havnæs ble politianmeldt for å lede steinhuggerarbeidet uten å ha fagbrev. Da han nektet å opprette tariffavtale, ble det streik og nærmest krigerske tilstander. På det meste streiket omkring 100 mann, og Havnæs svarte med å hente inn streikebrytere fra distriktet. Det kom til tumulter på byggeplassen og Havnæs ble fysisk angrepet. Stridighetene gikk selvsagt ut over framdriften og bekymret byggekomiteen. Samtidig førte vinteren med seg mye uvær i en kritisk byggefase. I bygganmeldelsen for kirka angis at den skal bygges av gråstein i raakop-mur (såkalt Ålesundsmur). Det var bestemt at det skulle være hulmur der dette var praktisk mulig, idet ren raakop-mur kan være vanskelig å få helt tett. Steinen skulle hentes i nærheten av byggeplassen og noe stein ble tatt der. Men arkitekt og byggmester var misfornøyd med kvaliteten, så man måtte lete andre steder etter stein, særlig til finere arbeid. Det antas at noe av steinen er hentet i steinbruddet i Klubba, men heller ikke den steinen var god nok.

Den 4. mars var det utegudstjeneste i forbindelse med grunnsteinnedleggelsen.

I et brev til Havnæs fra byggekomiteens formann Kristen Fostervold datert 13. mai 1913 heter det:

«Jeg skal herved meddele at arbeidet med leveranse av finhugget stein til portal, døraabninger og vinduer, samt trapper til Nordlandets kirke – alt i henhold til de foreliggende tegninger – vil bli overdraget Dem i henhold til Deres anbud for de forlangte kr. 5397,- paa betingelse av, at De tar stenen til hovedportalen samt til alle vederlags og buesteinene i døraabninger og vinduer i bruddet i Kaptein Bødtkers gate, Kirkelandet – uten nogen prisforhøielse. Al sten leveres paa byggeplassen til Dem».

Men selv steinen i det bruddet var ikke helt tilfredsstillende. Arkitekten forlangte stein uten kvartsstriper. Steinproblemene sinket arbeidet og virket fordyrende. Tidsfristen kunne ikke overholdes og på vårparten 1914 var kontraktsbeløpet oppbrukt. Byggmesteren hadde ikke midler å skyte inn og det hele truet med å stoppe opp. Kommunen hadde da valget mellom å la Havnæs fortsette med ekstrabevilgninger eller selv fullføre bygget.

Etter forslag fra komiteen vedtok bystyret å la Havnæs fortsette og bevilget 10 400 kroner til dette. Men pengene ble stilt til byggekomiteens disposisjon. Dermed fikk komiteen hånd om økonomien og lovte å spare hva spares kunne. Fortsatt byggig var ikke bundet til Havnæs. Komiteen støttet seg i stor grad til stadsingeniøren og til ingeniør Ystgaard i kommunen. Særlig var det godt samarbeid med Ystgaard.

UTSMYKKING OG DETALJER

Her er noen av detaljene man finner i Nordlandet kirke.

Kirkeklokkene ?Fastboende og utflyttede nordlendinger viste en imponerende interesse og offervilje overfor kirka. På vårparten fikk komiteen en «skrivelse» som vakte stor glede.

Det var grosserer Dyre Halse, tidligere nordlending og kaptein på D/S ”Statsråd Riddervold” som varslet at han ville gi klokker til kirka. Halse gjorde det godt som skipsreder, kullimportør og grosserer i Trondheim. Han var svært gavmild og opprettet flere legater. Det var også han som ga Trondheim statuen av Olav Tryggvason.

Komiteen skrev kontrakt med A/S Bakklandets Støperi og Mekaniske Verksted om levering av 2 klokker. Inskripsjonen på den store klokken skulle være: ”Se jeg forkjynner Eder en stor Glæde”, og på den lille: ”Ære være Gud i det Høieste”. På den store klokken skulle det også stå at klokkene er skjenket av Dyre Halse og frue, som også var fra Nordlandet. En stund etter kontraktsinngåelsen bestilte Halse en tredje klokke direkte og fikk innskriften: ”Land! Land! Land! Hør Herrens ord”. Dyre Halse fikk en gate oppkalt etter seg på Nordlandet.

Altertavlen

Da bystyret vedtok å bygge ny kirke på Kirkelandet og at det skulle reises en mindre kirke på Nordlandet, var den opprinnelige planen å flytte gammelkirka til Nordlandet. Men ettersom tiden gikk, forfalt kirka så sterkt at den ikke egnet seg til gjenoppbygging. Det vakre alterbildet ble imidlertid tatt vare på og senere flyttet til Nordlandet kirke. Det forestiller Jesus i Getsemane sammen med disiplene Peter, Jakob og Johannes og er malt i 1840 av professor Fredrik Jakob Rentz fra Dresden. Bildet ble kjøpt for 150 spesidaler til den gamle Kirkelandskirka i 1848. Nå ble det funnet fram, vurdert og funnet brukbart. Tavlen hadde stått lagret i 35 år og trengte rengjøring og restaurering.

Altertavlen ble sendt med S/S «Haakon Jarl» til kunstmaler og konservator Harald Brun i Kristiania den 10. september 1913.

Et par måneder senere kom tavlen ferdig restaurert tilbake til Kristiansund. Komiteen fant det «meget stemningsfylt og vakkert» og var godt fornøyd med arbeidet som var utført. Rammen ble levert av snekker Marstein i Trondheim.

Treskjæringen

Treskjæringen ble utført av Daniel Hagerup i Trondheim (opprinnelig fra Smøla), mens malerarbeidet ble utført av malermester Langset i Ålesund. Han utførte alle gulldekorasjonene. Alt syntes såre vel, men de fikk seg en overraskelse da de oppdaget at altertavlen var større enn rammen. De fant imidlertid en enkel løsning på problemet ved at de festet bildets blindramme på baksiden av rammen.

Lampene

Da kirka ble bygd, var det ikke elektrisk strøm på Nordlandet. Man forsøkte å få i gang et elektrisitetsverk basert på motordrift, men fikk ikke konsesjon. Komiteen ville likevel forberede kirka på strømtilførselen som man håpte ville komme innen rimelig tid. Det ble derfor bestemt å legge inn både gass og strømførende ledninger. De ble skjult under murpussen innvendig.

Opprinnelig var tanken å benytte lamper fra den gamle kirka, men de innså fort at det ikke ville bli vellykket.

Etter resultatløs leting i kataloger og forespørsler hos mulige leverandører, fikk arkitekten, Schytte Berg, i oppdrag å designe lyskronene og de andre lampene. Kravspesifikasjonen var ikke direkte enkel ettersom lampene skulle være en kombinasjon av gass og elektrisitetslamper. Arkitekten løste imidlertid oppgaven suverent med en elegant design. Lampen ble forarbeidet av blikkenslager Bentzen i Trondheim.

Tårnuret

Tårnuret fra den gamle kirka ble også funnet fram og montert etter at nødvendige forandringer og reparasjoner var gjort. Urmaker Solheims Sønner hadde jobben. Det ble lagt inn ny transparent tallskive i vestre tårnside (mot havnen). Ellers ble tallskivene fra gammelkirka brukt. Skivene fra vest og nord fikk både time- og minuttvisere, mens de mot syd og øst bare fikk timevisere. Tårnuret er et pendelur og drives av lodd. I likhet med vegg eller gulvklokker må den trekkes opp hver uke.

Orgelet

Orgelet ble levert av Olsen & Jørgensen i Kristiania i konkurranse med Brødrene Torkildsen Orgelfabrikk. Kjøpesummen var på rundt 8 000 kroner. Orgelet hadde 15 stemmer og var et pneumatisk orgel som virket ved hjelp av luft, noe som var regnet for en modernisering.

KIRKA STÅR FERDIG

Fra sommeren 1913 og utover året 1914 kunne byens befolkning se Nordlandskirka ta form, der den sakte men sikkert strakte seg mot himmelhvelvet.

Tiden omkring 1914 var rik på omskifte og hendelser for Kristiansund. Gatene gikk bakke opp og bakke ned, med søle og sandfokk alt etter hvordan været var, men greit nok for ungdom som dyrket sin slalåmsport med kjelke og «rennarjern» i de bratte svingene. Søvnige gass eller parafinlykter stod som fyrlamper på strategiske punkt og ga kursen fra bakketopp til bakketopp. Den som ville komme tørrskodd fram måtte være godt kjent i veibanen. Hesten, robåten og sundbåten var de eneste transportmidlene. Nykaia på Kirkelandet var under bygging, gassverket ble ombygd til elektrisitetsverk, Bolgavannet kom i undersjøisk rørledning over Omsundet og inn til byen. Mange var glade da de fikk springvann på kjøkkenet i stedet for børtreet og vannbøtta de måtte bære med seg til de forskjellige vannpostene i byen.

Det var i denne forandringens tid at Nordlandet kirke ble vigslet den 13. desember 1914 – i slagskyggen av 1. verdenskrig.

Da kirka ble innviet, var veggen hvitpusset og i korvinduene var det katedralglass. Det ble startet pengeinnsamling til innvendig dekorasjon av kirka, og i februar 1915 kontaktet Fostervold kunstmaler og billedhugger Emanuel Vigeland angående forslag og prisoverslag for utsmykning av kirka, først og fremst i koret. Vigeland utarbeidet så et utkast.

Allerede i november 1913 var arkitekten for kirka i kontakt med kunstmaler og skulptør Enevold Thømt om dekorasjon av kirka. Han la inn anbud og utkast. Det samme gjorde malermester Langset i Ålesund.

Da Vigeland fikk høre dette i 1916, oppstod det en del misforståelser. Vigeland ble irritert og trakk sitt forslag. Han ville ikke ”faa sitt utkast bedømt som konkurrerende med hr. Thømts”.

Komiteen hadde egentlig ikke nok penger til utsmykkingen. Saken ble derfor utsatt, men pengeinnsamlingen fortsatte.

I forbindelse med at firmaet Parelius & Lossius hadde 75 års jubileum i 1918, ga eierne Constance og Rasmus Krogh, en større pengesum. Krogh ville bidra til utsmykkingen av kirka som hans mor, Ingeborg, hadde arbeidet sterkt for, blant annet som leder av kirkeforeningen.

Nå hadde komiteen penger og kunne starte den innvendige forskjønnelsen av kirka. Vigeland ble engasjert, så vidt vites uten konkurranse. Med sønnen Per som medhjelper ble oppgaven løst med nerve og glans.

KIRKA BLE EN DEL AV KRISTIANSUND PRESTEGJELD

Nordlandet kirke fikk ikke eget sogn, men ble en del av Kristiansund prestegjeld. Derfor var det ikke egne prester som var faste i kirka, men prestene alternerte rundt i alle kirkene som var knyttet til prestegjeldet.

I og med at prestene ikke bodde på Nordlandet, ble ikke kontakten med prestene så god som ønskelig i denne delen av menigheten. Dette endret seg imidlertid da residerende kappelan Simon Wilmann bosatte seg på Nordlandet i Nergaten 16 på 1930-tallet. Han hadde kontor her, besøkte folk hjemme og ble på den måten bedre kjent med folket.

JUBILEUM

Det første store jubileet ble markert i 1939 da Nordlandskirka feiret 25 års jubileum. Det var en fullsatt kirke under jubileumsgudstjenesten søndag 17. desember, der Nordlandet kirkeforening hadde pyntet kirka med blomster. Prost Seljedal, som også deltok under innvielsen i 1914, holdt preken sammen med pastor Pollan og residerende kappelan Wilmann.

KIRKA OVERLEVDE BOMBINGEN I 1940

Hverdagen for Nordlandskirka endret seg drastisk over et par netter i månedsskiftet april/mai 1940, da byen ble bombet og store deler av byen brant ned. Da røyken etter brannen hadde lagt seg, stod den tettbygde grå kirka som et bergfast monument i branntomtene. Det var som om en grensevakt mot ødeleggelsene sa: hit, men ikke lenger!

Kirka på Kirkelandet ble imidlertid flammenes rov, og Nordlandet kirke stod derfor enslig tilbake, litt småskadd av bombesplinter, som en hilsen og trøst for byens innbyggere. Nordlandskirka ble dermed Kristiansunds hovedkirke i mange år framover. Kirka fikk en spesiell plass under krigen, der den stod høyreist og mer synlig fra alle kanter enn før april/maidagene i 1940.

Kirka ble et samlingspunkt og et symbol for mange, ikke minst for at det over inngangen hang et merke med kong Haakons initialer. Dette symbolet ble vanligvis revet ned overalt, og bare noen tegnet symbolet i snøen, ble de arrestert. Hvorfor symbolet ikke ble tatt ned fra Nordlandskirka, har ingen klart å gi noen forklaring på. De mange som søkte kirka under krigen, fikk tent et nytt håp når de kunne se kongens initialer over kirkedøren – et håp om en gang å kunne leve i frihet igjen.

KRIGENS OFFER PÅ NORDLANDET - STORE BEGRAVELSESFØLGER

Fredrik Oldervik var født i 1920 og vokste opp i Dalegaten 57 på Nordlandet. Han var gast på panserskipet «Norge» som ble senket i Narvik under den tyske invasjonen i 1940. De aller fleste mistet livet. Fredrik var en av få som ble funnet i ettertid, og båren hans ble ført til byen hvor han ble bisatt i Nordlandet kirke søndag 16. februar 1941. Oppslutningen om begravelsen var enorm med full kirke og et kjempemessig gravfølge. En antar at mellom 1 500 og 2 000 mennesker fulgte kisten til Nordlandet gravsted. Senere ble Fredrik Olderviks grav plassert sammen med fire andre unge menn fra Nordlandet som mistet livet under krigen.

Den 12. desember 1944 omkom 11 mennesker i Dalegaten overfor Sterkoder Mekaniske Verksted. Et engelsk fly skulle antagelig droppe en eller flere bomber over Sterkoder, men traff ulykkeligvis husene ovenfor og raserte flere hus. Dette var et sjokk for byen og dens innbyggere og var den største menneskelige tragedien i Kristiansund. Ni av de omkomne – seks voksne og tre barn – hadde en felles begravelse fra Nordlandet kirke. Disse var: Turid Kvistnes (6 år), Knut Kvistnes (7 år), Eli Olsen (7 år), Jenny Kristensen (43 år), Edit Johanne Elgenes (27 år), Gyda Marie Garshol (51 år), Hjalmar Pedersen (54 år), Ida Hammerås (55 år) og Emma Morkestrand (59 år). I tillegg omkom også Birgith Othilde Søvold (44 år) og Gudrun Tøsse fra Eide.

Det sies at ingen begravelse i Kristiansund har hatt større deltagelse. Kirka var fullsatt og gravfølget gikk med hestevogner og lastebiler som ble brukt til å frakte kistene til gravstedet.

KIRKA I ETTERKRIGSTIDEN

Kirkebesøket var fortsatt høyt i årene etter krigen, men i begynnelsen av 1950-årene begynte de vanlige gudstjenestene å få dårlig oppmøte. Det ble gjort forsøk med ulike tiltak for å få flere til å komme, blant annet med annonser og ikke minst et eget menighetsblad som kom i 1955. Kirka fikk også høyttaleranlegg som ble gitt av Nordlandet kirkeforening i 1955. Oppvarmingen skjedde med noen store vedovner. Det var mange klager på at oppvarmingen ikke var tilfredsstillende, og i 1957/58 fikk kirka elektrisk oppvarming. Etter disse tiltakene ble kirka igjen bedre besøkt.

Nordlandet fikk bygd nytt bedehus i Dalegaten 6 i 1959. Det gamle bedehuset som lå nedenfor kirka ble slukt av flammene under bombingen av byen.

Foran 50 års jubileet i 1964 var kirka stengt om høsten. Kirka fikk en sårt tiltrengt oppussing, og Bedehuset ble brukt som interimkirke mens oppussingen foregikk.

KIRKA FEIRER SITT 50 ÅRS JUBILEUM

50 års jubileet ble markert på en vakker og verdig måte. Dagen startet med bekransning av gravene til Kristen Fostervold og Ragnhild Iversen som begge hadde stått i første rekke for å få reist Nordlandskirka. Deretter var det festgudstjeneste i kirka med stor deltakelse. Etterpå var det kirkekaffe i Folkets Hus, der blant annet Nordlandet kirkeforening overrakte en gave på 2 000 kroner til utsmykking av kirka. På festmøte i kirka samme kveld ble Per Hjort Albertsens verk Julemessen oppført med et kor på 100 personer og komponisten selv ved orgelet. Kringkastingssjef Kaare Fostervoll holdt festtalen fra prekestolen og ga et usedvanlig godt innsyn i kirkas historikk og dens betydning og forankring i lokalmiljøet.

Nordlandet kirke var byens eneste kirke i årene 1940 – 1964. Da ble den nye Kirkelandet kirke med sin modernistiske stil vigslet. Etter at Kirkelandet kirke ble tatt i bruk, opplevde Nordlandet kirke å komme i skyggen av den. Det så ut som om «alle» ville besøke den nye kirka.

Ønsket om å skille ut Nordlandet som eget prestegjeld hadde blitt tatt opp flere ganger. Den 26. august 1966 kom det endelig beskjed fra Kirkedepartementet at Nordlandet skulle skilles fra Kristiansund prestegjeld. Nordlandet prestegjeld bestod av hele Nordlandsøyen, og man anslo at rundt 5 000 personer soknet til det nye prestegjeldet.

I 1972 fikk kirka et eget blad – Nordlandet kirkeblad – som etter hvert kom ut som et meldingsblad til menigheten.

På 1960-tallet ble det tatt initiativ til å skifte ut gammelorgelet fra 1914. Det viste seg at ble vanskelig å få til økonomisk, men etter at den nye organisten Leif Koksvik kom i 1973, ble det mer fart i saken. Planen var å få nytt orgel til 60 års jubileet for kirka i 1974. Man fikk inn penger både gjennom innsamling og kommunal støtte, men til tross for en iherdig innsats, klarte man ikke å få orgelet spillbart til jubileet i 1974. Det vil si, litt spillbart var det nok, men det var først i februar/mars 1975 at orgelet var ferdig montert. Det nye orgelet var mye større enn det gamle, med 20 stemmer mer. Likevel ble det snart klart at dette ikke var et orgel for framtiden.

75 ÅRS JUBILEUM

I 1989 var kirka klar for sitt 75 års jubileum. Den 12. desember var det festgudstjeneste med biskop Odd Nordhaug og fylkesmann Alv Jakob Fostervoll. Den 17. desember var det festkonsert der Nordmørskoret og Symfoniorkesteret framførte Juleoratoriet.

NYTT ORGEL

På 1970 og 1980-tallet var det

Relaterte artikler

Kirkelandet_kirke_Crop_F_KK.jpg

Kirkelandet kirke

Den nye hovedkirka i Kristiansund, gjenreisnings kirka, ble reist i 1964. Da hadde hovedøya i Kristiansund, Kirkelandet, vært uten kirke i 24 år. Den forrige, en stor trekirke som sto på ”Kirktomta” ble flammenes rov etter terrorbombingen i aprildagene i 1940.

Les mer