Meld deg på nyhetsbrevet!

Newsletter

Motta nyhetsbrev med oppdaterte artikler.

Navn:
E-post:

Krigsfrykt

Helt siden tyskerne angrep Norge den 9. april har angsten for at krigen også skulle ramme Kristiansund, tatt et klamt grep om både tanke og gjerning. De som har rukket å lese Romsdalsposten de siste dagene, er gjennom store annonser blitt oppfordret til å kjøpe inn klippfisk.
Rådhusplassen 1940.jpg

GJØR DIN PLIKT!
Spar på all annen mat –spis dig mett på klipp­fisk.

Noen tar oppfordringen på alvor og legger kursen mot Klipp­fisk­sen­tra­len for å sikre seg ekstra matreserver. Kjøpmannshuset Joh. A. Hveding har også skjønt at hverdagsbehovene til folk er i ferd med å forandre seg radikalt etter at tyskerne invaderte landet den 9. april. De aver­terer med kofferter, ryggsekker, lommelykter og batte­rier, mens Reidar Berge A/S nok en gang annon­serer for luftvernutstyr! I avisene har folk de siste dagene også fått tips om hvordan de skal klare den nye hverdagen. Kvinnene hadde tatt vare på matopp­skrif­ter der det blir foreslått å bruke sild til både frokost og aftens; også en oppskrift på silde­pudding blir nevnt spesielt. Hus­mødrene har også fått råd om å bruke tran i brøddeigen, og flere tips om hvordan gammelt tøy kan sys om.

Usikker­heten har for alvor begynt å snike seg under huden til folk. Mange snakker om å gjøre som noen allerede har gjort – evakuere byen og finne seg en trygg­ere base på Averøy, Frei eller andre nærliggende bygder på Nordmøre. Noen etter­lyser det folk virkelig trenger i en slik spent og alvorlig situasjon – tilflukts­rom. Akkurat det var det dårlig stell med. Kanskje ikke så rart, for hvem hadde egentlig regnet med at det virkelig skulle bryte ut krig i fredlige og idylliske Kristian­sund? Den 24. april hadde likevel folk lest en instruks i avisen. Den fortalte hvordan folk skulle forholde seg ved flyalarm. Og sannelig – der sto det også noe om tilfluktsrom:

«Når flyalarmen går, skal publikum på gata hurtigst mulig søke dek­ning i nærmeste tilfluktsrom eller hus, helst i kjeller. Det er ikke til­strekkelig å stille seg opp til husveggen.

All trafikk, undtagen den som vedkommer luftvernets utryknings­avdeling, skal stanse, og biler og kjøretøyer settes i sidegater inn til fortaugskanten, slik at de ikke sperrer for trafikken.

Gå aldri i kjørebanen etter mørkets frambrudd når luftvernkretsen er mørklagt.

De som befinner seg inne, bør under flyalarm søke tilflukt i kjellerne og ta plass så langt fra vinduer og ytre døråpninger som mulig».

I lokalavisene er det naturlig nok krigen som har overtatt det meste av spalteplassen de siste ukene, men denne lørdags morgenen prøver fremdeles Romsdalsposten å spre en smule håp og opti­misme til sine lesere. På første­siden kan kristiansunderne lese at Norges Banks hoved­sete nå skal ligge i Møre og Roms­dal, og at nordmenn hadde tatt en avdeling med tyskere til fange på Dombås. Meldingen om at de alliertes aktivitet i lufta er tiltakende, og at 24 tyske fly skal være skutt ned det siste døgnet, er nok også ment å skulle berolige folk.

Helt siden 9. april har skolene i byen vært stengt. Også skoleplana til Den høyere skole (tidligere Langveien ungdomsskole) er tom, men innenfor de hvitkalkede murene sitter 133 tyske fanger, passet på av et vaktkompani på 145 mann, alle utrustet med unifor­mer og geværer. De har også to små og dårlige maskin­gevær som er plassert slik at vinduer og utgangen fra fangerommene kan beskytes.

Mange av barna er allerede eva­ku­ert til slektninger og kjente på landet. Både der og i byen går små og store snakker om krigen. Og drømmer om fred. Håper at det hersens marerittet som Hitler og Tyskland har startet, ikke kommer til Kristian­sund. Og at krigen vil slutte like fort som den har begynt.

Om stemningen som rådet i Kristiansund dagen før angrepet kom, skrev politimesteren følg­ende i sin rapport:

«Imidlertid ble den alt overveiende del av befolkn­ingen i byen. Om­synet for hus og hjem og troen på at intet vilde skje var så rot­festet hos de fleste, at de ikke var til å formå å reise bort. Mange hadde vel heller ikke noe bestemt sted å ty til, og syntes det var leit å trenge seg på uved­komm­ende. Innimellom kunne en også høre at det var litt feigt å reise fra byen, og at det kanskje ikke ble øvet noen krigs­handlinger mot beboerne her i byen»