Fred, og gjenreisningen kunne virkelig ta til
Den viktigste årsaken til forsinkelsen, var mangelen på materialer. I tillegg tok det tid å fastsette erstatninger for de brente eiendommene, og selv om reguleringen stort sett var godkjent, var det også tidkrevende å dele opp og tildele tomter.
Spørsmålet var nok en gang hva man skulle ta fatt i først. Var det viktigst å gjenreise offentlige bygg som rådhus, tinghus, fengsel og kirke – eller skulle man satse på bolighus. Det endte med at man først og fremst ville skaffe folk boliger. Det betydde ikke at det ble en rask slutt på brakketilværelsen for folk. Nei, brakkeområdene på alle landene kom ennå til å bestå i flere år. Og fremdeles ga byen inntrykk av å være krigsherjet.
Bygging av industribygg ble også høyt prioritert. Både kommunale instanser og forretningsdrivende måtte imidlertid pent finne seg i å fortsette sine aktiviteter i de gamle brakkene enda noen år, eller etablere seg i brakker som nå var overtatt fra tyskerne.
Sosial boligbygging
Ved stortingsvalget i 1945 var det Arbeiderpartiet som gikk av med seieren. Einar Gerhardsen ble valgt til statsminister, og Kristiansunds ordfører, Ulrik Olsen, fikk i 1948 jobben som kommunalminister i den nye regjeringen. Han var en av dem som ivret for å få til en sosial boligbygging i landet, slik at det skulle bli mulig for alle å få seg et akseptabelt husvære uten å måtte «bo seg i hjel». Det førte til at loven om Den Norske Stats Husbank ble vedtatt i 1946, og opprettelsen av boligbyggelag ble prioritert. Lånebetingelsene i den nye Husbanken var nemlig gunstige for folk. Man trengte ikke stor egenkapital, og renten på lån var på 2,5 % og garantert å være det i mange år! Disse lånene var forbeholdt private – altså folk flest. Hvis kommunen skulle låne penger, noe de selvsagt hadde et enormt behov for, måtte de henvende seg til et nytt og eget selskap – A/S Kommunebygg.
Relaterte bilder
