Meld deg på nyhetsbrevet!

Newsletter

Motta nyhetsbrev med oppdaterte artikler.

Navn:
E-post:

Fred, og gjenreisningen kunne virkelig ta til

Antallet bygningssaker økte kraftig de første fredsårene. Mens bygningsrådet tidligere be­hand­­­let mellom 60 og 100 saker, lå det over 700 saker på bordet deres i 1946. Og sånt tar selvsagt tid. Men det var ikke bare antall saker som forsinket gjenreisnings­arbeidet.
redsjubel.jpg

Den viktig­­ste årsaken til forsinkelsen, var mangelen på materialer. I tillegg tok det tid å fastsette erstatninger for de brente eiendommene, og selv om reguleringen stort sett var godkjent, var det også tidkrevende å dele opp og til­dele tomter.

Spørsmålet var nok en gang hva man skulle ta fatt i først. Var det viktigst å gjenreise offent­lige bygg som råd­hus, tinghus, fengsel og kirke – eller skulle man satse på bolig­hus. Det endte med at man først og fremst ville skaffe folk boliger. Det betydde ikke at det ble en rask slutt på brakketil­vær­el­sen for folk. Nei, brakkeområdene på alle landene kom ennå til å bestå i flere år. Og fremdeles ga byen inntrykk av å være krigsherjet.

Bygging av industribygg ble også høyt prioritert. Både kommunale instanser og forretnings­drivende måtte imidlertid pent finne seg i å fortsette sine aktiviteter i de gamle brakkene enda noen år, eller etablere seg i brakker som nå var overtatt fra tyskerne.

Sosial boligbygging

Ved stortingsvalget i 1945 var det Arbeiderpartiet som gikk av med seieren. Einar Gerhard­sen ble valgt til stats­minister, og Kristian­­sunds ordfører, Ulrik Olsen, fikk i 1948 jobben som kommunal­minister i den nye regjer­in­gen. Han var en av dem som ivret for å få til en sosial bolig­byg­ging i landet, slik at det skulle bli mulig for alle å få seg et akseptabelt hus­være uten å måtte «bo seg i hjel». Det førte til at loven om Den Norske Stats Hus­bank ble ved­tatt i 1946, og opp­rettel­sen av boligbyggelag ble priori­tert. Låne­betingelsene i den nye Hus­banken var nemlig gun­stige for folk. Man trengte ikke stor egen­kapital, og renten på lån var på 2,5 % og garantert å være det i mange år! Disse lån­ene var for­be­holdt private – altså folk flest. Hvis kom­mu­nen skulle låne penger, noe de selvsagt hadde et enormt behov for, måtte de henvende seg til et nytt og eget selskap – A/S Kom­munebygg.

Relaterte bilder

redsjubel.jpg Brakkebygging_St.hanshaugen.jpg Brakkebebyggelse_St.hanshaugen.jpg Kong_Haakon_26_08_1945_C.jpg Kong_Haakon_26_08_1945_A.jpg Kong_Haakon_Ulrik_Olsen_1945_F_Jan_Engvig.jpg